Jul til alle

Kirkeklokka slår åtte slag mens jeg går bortover Strandgata, forbi Harald Fjelldal og videre mot Sanden torv. Trehusene bader i snø og julelys. Svart går over i hvitt. Det er julaften.

Hjemme har ungene frydet seg med årets julegaver. Nå bygger noen lego og de voksne spiller spill med dem. Vi har vært 14 til bords. Søsken, onkler, tanter og svigermor. Familie.

Havna speiler seg i stjernehimmelen. Jeg går langs brygga bort mot den gamle stasjonsbygningen, som i flere tiår tok imot tømmer fra de indre bygder. I dag huser den frivillighetssentralen. Lyset fra vinduene lyser opp snøen på utsiden som små teaterscener, og den klare luften fylles med julesang fra hovedscenen som er innenfor.

Siden starten av oktober har en gjeng frivillige hatt møter, hver søndag kl 12, for å sette scenen og arrangere jul for de som måtte ha behov for det. Det har vært effektive og gode møter, hvor nye bekjentskap er knyttet mellom forskjellige mennesker.

Gjennomgangstonen har vært “det kan jeg gjøre” og kreativiteten har vært stor. Eposter er sendt, annonser er skrevet, egen logo og plakater er trykt, og utover i november og desember har pengene strømmet inn fra enkeltpersoner og lokalt næringsliv.

Julesangen stiger mens jeg åpner den tunge døra og går inn i julekvelden. Gnistrende blåtoner går over i lune julefarger. Varme vegger. Blomsteroppsatser som bugner.  Juletre, lysestaker, telys i glasstjerner og hvite juleduker lyser opp stasjonsstua. «Rudolf er rød på nesen» fyller rommet akkompagnert av piano og muntre smil. Det er ca 25 sangere i koret og det går ikke å skille mellom frivillige og gjester.

Sangen går over i prat rundt de fem langbordene. En tolvåring kommer pilende, yr i blikket. Nissen kommer! «Var det god mat?!», åpner nissen med dyp kvinnestemme og Lillesandsdialekt. «Jaaaa!», lyder svaret unisont. Tolvåringen setter seg forventningsfullt med moren sin. «Ja det er gaver til alle», fortsetter nissen og tar opp en pakke.  «Og du må være …» Tolvåringen får en pakke. Munnen er åpen i forventning og smil. «Hååå», kommer det fornøyd mens papiret rives av og en fotball kommer til syne.

E det noen som heter (…) her? «Han e ude, men e æ søstera så e kan ta an», svarer en. «Det seier de alle», kommer det kjapt fra bordet i hjørnet. Latter. Det er applaus til alle gavene. Skulle tro alle hadde feira jul sammen i 10 år. Livlig prat og latter rundt bordene.  «E vet at det er mer pakker her», avslutter Nissen. «Resten hakje vært snille». Ny unison latter fyller rommet, mens den skjeggete forlater gildet.

Gavepapir samles inn. Det er ikke noe skille mellom gjester eller frivillige. De er sammen i julekvelden. Jeg setter meg ned med tolvåringen, som allerede er i gang med å kaste noen pasninger med moren. «Forsiktig», prøver hun, men han er ikke helt til å stoppe. «Vi kom til Norge for noen år siden og på julaften har vi ikke noen å feire med. Alle er hjemme hos seg selv og sin familie. Da er det fantastisk å komme hit».

På et annet bord sitter en eldre smilende dame med kors i halsgropa, i  en eksistensiell samtale med kveldens frivillige sjåfør. «Lillesand har forandret seg», sukker hun, og vi fortsetter samtalen om det er til det bedre eller verre. Jeg finner ut at broren min hadde hennes mann som lærer. «Broren min har fortalt at han var den beste læreren han hadde», kan jeg fortelle henne. Foran henne ligger et eksemplar av «Tider som mødes», som hun har pakket opp tidligere på kvelden. «Den har jeg også ønsket meg», plumper det ut av meg. «Du må bare låne den», svarer hun.

«Tusen takk for meg», kommer det fra døra. «Skal du hjem?», svarer en.  «Ja, e ekje heilt god.» «Vi sees!», sier en annen. «Ja, fortsatt god kveld». Sjåføren reiser seg for å kjøre henne hjem. Klokka er halv ti og det sprer seg litt. «Må vi gå?» spør en. «Neida, bare bli så lenge du vil,» er svaret. «Du skjønner, jeg liker ikke å komme hjem og være alene.»

Jeg skynder meg å spørre folk om hvordan kvelden har vært. «For en stemning», utbryter en av de frivillige. «En forsamling av flere forskjellige mennesker som ikke kjenner hverandre blei liksom ett. Ikkje ett dødt punkt og alle synger av full hals til alle julesangene.» «Koselig kveld og flott musikk med julesanger og saksofon og greier,» legger en av gjestene til; «Å for en deilig mat!» «E greier ikkje meir. Det e heilt fullt, svarer en mann i 40-åra. «Det har vært som på et hotell… Nei, det er mye koseligere her. Sosialt e det au.»

«Full allsang. Bedre enn i kjerka. Oser av varme og kjærlighet,» stråler en dame. «Det var veldig koselig. Neste år må vi vel ha større plass. Ja, ryktene går jo.»

På vei hjem over Bergstøsletta merker jeg varmen og smilet i magen. Jeg tenker at det er en sånn julekveld du bare ser på film. Vel hjemme vil noen vite hvilken type folk som kom. «Vel, det kunne vært hvem som helst,» svarer jeg. «Det var alle typer mennesker som av en eller annen grunn trengte noen å feire jul med.»

Jeg tenker at vi har mer til felles enn vi tror.

Espen Lia