Velkommen til solbyen Lillesand!

Jeg ligger alene på Store-Saltholmen på svaberget og suger til meg energi. Jeg kan kjenne hvordan sola varmer hele kroppen gjennom solgangsbrisen. Den tørker dråpene etter forrige bad og bare et hvitt skimmer av salt er igjen. Det er akkurat som om noen har skrudd ned lyden av små og store hendelser og erstattet dem med bølgeskvulp . Jeg har tatt en timeout fra sommerferien 2018 for å tenke ut hovedlinjene i Lillesand SVs valgprogram. Skuldrene har senket seg, hjerterytmen har gått ned, og jeg vil bare nyte noen minutter til.

img_5177.jpg

Jeg tenker at dette er det ypperste av hva Lillesand kan by på. Det som alltid ligger som et lys inni oss gjennom vinteren og som gjør at Stordalen og Co bruker tid i Blindleia i stedet for Dubai. Livet følger solas rytme; mat gror og lufta varmes, men vi bruker minimalt av den energien som den bombarderer oss med hele året. Lillesand er et av de områdene i landet med flest soltimer og de fleste undervurderer potensialet for solenergi. Vi er på linje med Tyskland hvor solkraft på enkelte timer kan dekke opp til 70 % av den totale etterspørselen.

den nye rivieraen sørlandet

Den globale oppvarmingen vil kunne sende store mengder av europeere på ferie til den nye rivieraen sørlandet, når middelhavsområdet er blitt for varmt fra juni til september. Jeg tenker at klimautfordringen og hvilke næringer Lillesand kan leve av i framtiden må få en stor plass i programmet vårt. Tankene glir som hvite måker over den blå sommerhimmelen. Jeg tenker på en kompis av meg fra Lillesand som har startet eget klesmerke som bygger på det kloden vår trenger: Varmeregulering.

Jo Egil Tobiassen fant ut at det kunne være en god ide med en glidelås på stilongsen, slik at man kan ta den av når man blir for varm: Han fant opp Ziplongsen og grunnla Nothern Playground, et av Norges mest innovative selskap. Siden starten har de ilagt seg selv en egen klimaskatt og gått åpent ut og bedt Siv Jensen om mer. De beregnet hvor stort Co2 avtrykk klesproduksjonen hadde og hvor mye det ville koste å fange dette gjennom et treplantingsprosjekt. Han sier at “Det handler om mot. Vi pålegger kundene i praksis denne ekstra kostnaden.” I fjor flagget grunderselskapet deler av produksjonen og arbeidsplasser hjem til Tøyen, hvor en gjeng somaliske syersker syr den trendy Tøyenlua av restene etter annen produksjon.

Det handler om mot

Jeg tenker at næringslivet er i ferd med å gå i 3D: de skal tjene penger, men også sette positive sosiale og miljømessige fotspor. Vi skal ikke bare ha arbeidsplasser; de må også være grønne og anstendige. De er jo i ferd med å bli SVere hele gjengen:

Varmeregulering, ja: Dette er den varmeste, tørreste og mest solfylte sommeren jeg har opplevd i min levetid. Nå tømmer de sikkert vannmagasinene for å kjøle ned hus i Tyskland, mens vi kanskje må slite med doble strømregninger til vinteren. Jeg tenker at sola gir oss muligheten til å ta kontrollen selv. Vi kan eie mer og mer av vår egen energi.

Jeg hører suset av to måker som passerer i lav høyde og jeg kommer til erkjennelsen at solenergi har flere verdier enn bare økonomi: Solcellene vil være et godt kommunikasjonsverktøy for å signalisere, miljøengasjement, ny teknologi og ikke minst sørlandssommeren. En god merkevare!

Jeg ser for meg at jeg suser opp mot Kjerlingland på E-18 i 2030. Ut av tunnelen på høyre hånd dukker det opp rekker med solceller og Johannes Vallesverd har ordna med et Hollywoodstyle skilt hvor det står:

Velkommen til Solbyen Lillesand!

img_1275-1

Solcellene er bare en del av en større energimiks av bølgekraft, havvind, fjernvarme fra 0-utslippsbedriften Saint-Gobain og Norges første geotermiske kraftverk, alt eid av Lillesands befolkning i sameiet Lillesand+. Rescoopet har gitt oss muskler til å hente inn risikokapital. Vi har fått kontroll over vår egen strømregning, hvor mye som skal tas ut i profitt til egen lommebok og hvor mye som skal investeres i ny virksomhet.

 

I rundkjøringa blir jeg møtt av solcellekunst av hele Lillesands Håkon Gaare. Jeg kan ta av den nye avkjøringa hvor Asbjørn Olsen endelig har gått med på at vi må ha en markagrense, og fått lov å bygge verdens første helelektriske motorsenter langs E18, med eget mekkeverksted for mopedrånere som skal klargjøre doningen sin til de får lappen.

den grønne avenue

Jeg tar heller av ned mot byen, ned veien som nå blir kalt “den grønne avenue”. Stimuleringstiltak og billig egenprodusert strøm har fått bærekraftig industri til å etablere seg. Det har bidratt til at Lillesand er den første kommunen i landet som har klart å utvikle sirkulærøkonomi: Det som blir brukt lokalt, bearbeides lokalt og settes inn igjen i produksjonen lokalt.

På vei ned mot Sangereid passerer jeg de nye boligfeltene, regulert ut med plusshus som produserer mer energi enn de bruker. Lillesand er blitt stedet å bo, leve, arbeide og dyrke for en miljøbevisst generasjon som har klimastreiket seg gjennom ungdomstida. Dette har ført til et oppsving for lokale entrepenører og elfirmaer som var tidlig ute med å sikre seg kompetanse.

Stillheten har senket seg over skjærgården

Vel nede i byen kjører jeg ut til elbåthavna ute ved folkeparken på Kokkenes. El-båtfordeler har sørget for at Lillesand har den høyeste elbåt-tettheten i landet. Stillheten har senket seg over skjærgården, på tross av at et hopetall av Tyskere har oppdaget denne helårsdestinasjonen. Blindleia er blitt tilgjengelig og attraktiv som et resultat av bevisst vern, bærekraftig utvikling og aktiviteter med Eventyrgutta. På meg blir det vel litt skating i den nye skateparken eller kanskje heller litt dødsing fra 3ern på sjøbadet, og…

Brølet fra en vannscooter drar meg tilbake til den varmeste sommeren i manns minne. Sånn kan jo tankene gå etter en øl i sola ute på svaberget. Jeg tenker på min gode venn Jo igjen, entrepenøren i glidlåsbransjen. Hvis næringslivet har skjønt at det lønner seg å investere i det grønne skiftet, så bør vi skjønne det også. Faen, det er mulig hvis vi kan skape entusiasme. Vi må lære dette til bunns, så vi kan bestemme vår egen framtiden. Vi kunne jo starte med å sette opp en liste med alle i Lillesand som er interessert i solceller og få en som kan det til det til å forhandle en god pris.

E du me?

Jeg kommer til å tenke på noe som vår oljefader Arve Johnsen sa: Det gjelder å “innta det industrielle høydedrag helst før eller aller senest samtidig med konkurrentene.” Det blir ikke som jeg har tenkt, men det må bli noe: Vi skal leve og sette positive fotspor hos hverandre og i naturen: Det skal inn i programmet.

Måkene har tatt en pause. Jeg kjenner varmen fra sola, brisen mot ansiktet og hører bølgene smeige med Saltholmen, som et sus fra en mulig framtid.

Noen ganger er det viktigere å si ja enn nei.

Espen Lia

Ordførerkandidat Lillesand SV

Vi må ha gode demokratiske prosesser

I min levetid har Lillesand vokst østover fra Tingsaker og utover mot Kaldvell. Vi har fått ny E-18 og næringsområder har vokst fram på Gaupemyr, Storemyr og Kjerlingland.

Jeg husker godt jeg var på Stand for SV i byen sammen med faren min en eller annen gang på 80-tallet. De hadde laget en stor tegning som viste mulige traseer for ny E-18, slik at folk kunne komme å se, diskutere og gjøre seg opp en mening. Jeg var ikke gammel, men jeg husker at det tok en stund å lande på et vedtak. Store inngrep i naturen og folks liv krever en grundig behandling hvor man ser ting i sammenheng. Folk og interessegrupper må få reell mulighet til å uttale seg og påvirke. Det er sånn det skal være.

Store inngrep i naturen og folks liv krever en grundig behandling

I høst har SV vært det eneste partiet på banen som har løftet fram motforestillinger mot motorsenteret som Asbjørn Olsen ønsker å realisere på Nordbø. På sensommeren fikk jeg en sms fra en bekymret beboer på Eigeland. Jeg kontaktet Trond Are Gjone Lillesand Vekst for å lære om planene. Han fortalte nesten ordrett det samme som Asbjørn Olsen skriver i sitt innlegg i LP 25.01.19.

Nå skal bystyret ta stilling til om vi skal følge administrasjonens forslag om å behandle saken i forbindelse med neste rullering av kommuneplanen eller om Lillesand motorsenter skal betale eksterne konsulenter for å gjøre en egen detaljregulering av området.

I innlegget får vi vite at utbygger ikke gjør det for profitt, men er lokalpatriot og samfunnsengasjert. Som eksempel på engasjementet blir vi minnet om at han bidro til å finansiere Slåttholmen og at han investerer i flere prosjekter rundt om i kommunen. Jeg går ut fra at dette ikke har noe med saken å gjøre.

Videre skriver han at han har “respekt for kommunale prosesser.” Da blir det underlig når han følger opp i LP 27.01. med å si at “det er nå eller aldri” og at han ikke “gidder å vente flere år”. Mener Asbjørn Olsen at han ikke skal gå inn i køen som alle andre? Skal vi avvike fra en god planprosess siden prosjektet er så stort?

Jeg vil anbefale politikere og Asbjørn Olsen å ta en titt på den opprivende og langvarige prosessen rundt Fjord motorpark på Karmøy. Her snakker vi 10-20 år før banen vil kunne stå ferdig. Et fellestrekk ved mange motorsentrene som vokser fram er sterk motstand fra naboer og og folk som er glad i naturen.

Det er avgjørende med en god planprosess for å hindre unødvendig splid i lokalsamfunnet. Prosesskravene som følger av plan- og bygningsloven vil ivareta lokaldemokratiet, gjennom lokal medvirkning fra kommunens innbyggere, interesseorganisasjoner, næringsliv og andre.

det er ikke en rask realisering som er målet

Videre marginaliserer Asbjørn Olsen utbyggingen til en “liten gul flekk” på et kart og at “uberørt natur har vi nok av”. Det er nettopp noe av det politikerne skal vurdere når de skal rullere kommuneplanen. Asbjørn Olsen skriver i innlegget sitt at han sliter “rett og slett med å se hva man trenger å se dette (motorsenteret) i sammenheng med” og at “Uten en kommuneplanprosess så er min klare mening at lokalpolitikerne får et langt bedre og uavhengig beslutningsgrunnlag, og ikke minst langt raskere realisering.”

Vel, det er ikke en rask realisering som er målet, men en god demokratisk prosess hvor prosjektet vurderes på linje med alle andre. En titt på plan- og bygningenloven § 3–1 klargjør at motorsenteret har sammenheng med andre samfunnsmål. Etter loven skal kommunene i sine planer:

a. sette mål for den fysiske, miljømessige, økonomiske, sosiale og kulturelle utviklingen i kommuner (…)

b. sikre jordressursene, kvaliteter i landskapet og vern av verdifulle landskap og kulturmiljøer, (…)

d. legge til rette for verdiskaping og næringsutvikling,

e. legge til rette for god forming av bygde omgivelser, gode bomiljøer og gode oppvekst- og levekår i alle deler av landet,

f. fremme befolkningens helse (…)

g. ta klimahensyn, herunder gjennom løsninger for energiforsyning og areal og transport,

h. fremme samfunnssikkerhet ved å forebygge risiko for tap av liv, skade på helse, miljø og viktig infrastruktur, materielle verdier mv.

Når natur og friluftsområder utvikles litt etter litt for næringsvirksomhet, og boliger i økende grad påvirkes av støy, trenger vi en bred folkelig debatt hvor man ser ting i sammenheng og har et langsiktig perspektiv.

Den enes brød, den andres død.

Det er snart 40 år siden jeg var på stand med faren min på Emil Knudsens plass. Det er snart ikke mer plass til å bygge flere boliger østover og de neste 40 årene vil Lillesand sannsynligvis vokse vestover fra Sangereid mot Trøe. En investering på 500 mill som oppgitt behov for et motorsenter tilsvarer ca 160-70 boliger. Jeg har snakket med entreprenører som er bekymret for at verdien og attraktivitet for flere områder forringes. Den enes brød, den andres død.

Andre langsiktige næringsrelaterte spørsmål kan være knyttet til hva Lillesand som reisedestinasjon skal være. Obosbladet trekker frem sørlandet som det nye syden når det blir for varmt på rivieraen på sommeren pga global oppvarming. Hva er det de kommer til å se etter? Det er ikke sikkert at et motorsenter popper inn på topp ti lista. Det kan like godt hende at det er den naturen vi i SV jobber hardt for å bevare.

En god planprosess, slik administrasjonen foreslår, vil ikke bare være klargjørende for hvilke direkte og indirekte konsekvenser motorsenteret vil kunne få. Vi vil også i større grad kunne se prosjektet i forhold til velvære, andre næringsinteresser, helse, klimamål, friluftsliv og naturmangfold.

Etter mitt skjønn vil et motorsenter på Nordbø få store konsekvenser for arealbruken i framtiden. Hele området mellom Kjerlingland og grensa mot Birkenes vil komme under press:

Det burde være en selvfølge at den behandles i forbindelse med kommuneplanen.

Espen Lia

Jul til alle

Kirkeklokka slår åtte slag mens jeg går bortover Strandgata, forbi Harald Fjelldal og videre mot Sanden torv. Trehusene bader i snø og julelys. Svart går over i hvitt. Det er julaften.

Hjemme har ungene frydet seg med årets julegaver. Nå bygger noen lego og de voksne spiller spill med dem. Vi har vært 14 til bords. Søsken, onkler, tanter og svigermor. Familie.

Havna speiler seg i stjernehimmelen. Jeg går langs brygga bort mot den gamle stasjonsbygningen, som i flere tiår tok imot tømmer fra de indre bygder. I dag huser den frivillighetssentralen. Lyset fra vinduene lyser opp snøen på utsiden som små teaterscener, og den klare luften fylles med julesang fra hovedscenen som er innenfor.

Siden starten av oktober har en gjeng frivillige hatt møter, hver søndag kl 12, for å sette scenen og arrangere jul for de som måtte ha behov for det. Det har vært effektive og gode møter, hvor nye bekjentskap er knyttet mellom forskjellige mennesker.

Gjennomgangstonen har vært “det kan jeg gjøre” og kreativiteten har vært stor. Eposter er sendt, annonser er skrevet, egen logo og plakater er trykt, og utover i november og desember har pengene strømmet inn fra enkeltpersoner og lokalt næringsliv.

Julesangen stiger mens jeg åpner den tunge døra og går inn i julekvelden. Gnistrende blåtoner går over i lune julefarger. Varme vegger. Blomsteroppsatser som bugner.  Juletre, lysestaker, telys i glasstjerner og hvite juleduker lyser opp stasjonsstua. «Rudolf er rød på nesen» fyller rommet akkompagnert av piano og muntre smil. Det er ca 25 sangere i koret og det går ikke å skille mellom frivillige og gjester.

Sangen går over i prat rundt de fem langbordene. En tolvåring kommer pilende, yr i blikket. Nissen kommer! «Var det god mat?!», åpner nissen med dyp kvinnestemme og Lillesandsdialekt. «Jaaaa!», lyder svaret unisont. Tolvåringen setter seg forventningsfullt med moren sin. «Ja det er gaver til alle», fortsetter nissen og tar opp en pakke.  «Og du må være …» Tolvåringen får en pakke. Munnen er åpen i forventning og smil. «Hååå», kommer det fornøyd mens papiret rives av og en fotball kommer til syne.

E det noen som heter (…) her? «Han e ude, men e æ søstera så e kan ta an», svarer en. «Det seier de alle», kommer det kjapt fra bordet i hjørnet. Latter. Det er applaus til alle gavene. Skulle tro alle hadde feira jul sammen i 10 år. Livlig prat og latter rundt bordene.  «E vet at det er mer pakker her», avslutter Nissen. «Resten hakje vært snille». Ny unison latter fyller rommet, mens den skjeggete forlater gildet.

Gavepapir samles inn. Det er ikke noe skille mellom gjester eller frivillige. De er sammen i julekvelden. Jeg setter meg ned med tolvåringen, som allerede er i gang med å kaste noen pasninger med moren. «Forsiktig», prøver hun, men han er ikke helt til å stoppe. «Vi kom til Norge for noen år siden og på julaften har vi ikke noen å feire med. Alle er hjemme hos seg selv og sin familie. Da er det fantastisk å komme hit».

På et annet bord sitter en eldre smilende dame med kors i halsgropa, i  en eksistensiell samtale med kveldens frivillige sjåfør. «Lillesand har forandret seg», sukker hun, og vi fortsetter samtalen om det er til det bedre eller verre. Jeg finner ut at broren min hadde hennes mann som lærer. «Broren min har fortalt at han var den beste læreren han hadde», kan jeg fortelle henne. Foran henne ligger et eksemplar av «Tider som mødes», som hun har pakket opp tidligere på kvelden. «Den har jeg også ønsket meg», plumper det ut av meg. «Du må bare låne den», svarer hun.

«Tusen takk for meg», kommer det fra døra. «Skal du hjem?», svarer en.  «Ja, e ekje heilt god.» «Vi sees!», sier en annen. «Ja, fortsatt god kveld». Sjåføren reiser seg for å kjøre henne hjem. Klokka er halv ti og det sprer seg litt. «Må vi gå?» spør en. «Neida, bare bli så lenge du vil,» er svaret. «Du skjønner, jeg liker ikke å komme hjem og være alene.»

Jeg skynder meg å spørre folk om hvordan kvelden har vært. «For en stemning», utbryter en av de frivillige. «En forsamling av flere forskjellige mennesker som ikke kjenner hverandre blei liksom ett. Ikkje ett dødt punkt og alle synger av full hals til alle julesangene.» «Koselig kveld og flott musikk med julesanger og saksofon og greier,» legger en av gjestene til; «Å for en deilig mat!» «E greier ikkje meir. Det e heilt fullt, svarer en mann i 40-åra. «Det har vært som på et hotell… Nei, det er mye koseligere her. Sosialt e det au.»

«Full allsang. Bedre enn i kjerka. Oser av varme og kjærlighet,» stråler en dame. «Det var veldig koselig. Neste år må vi vel ha større plass. Ja, ryktene går jo.»

På vei hjem over Bergstøsletta merker jeg varmen og smilet i magen. Jeg tenker at det er en sånn julekveld du bare ser på film. Vel hjemme vil noen vite hvilken type folk som kom. «Vel, det kunne vært hvem som helst,» svarer jeg. «Det var alle typer mennesker som av en eller annen grunn trengte noen å feire jul med.»

Jeg tenker at vi har mer til felles enn vi tror.

Espen Lia

Det er pakker til alle!

Blomstene på plass.
Klart for gjester.
Blomstene bugner på alle bordene.

Nå er det klart til jul.
Julekulene gjøres klare.

Alt skal være perfekt.

Bidrag har strømmet inn
Siste innspurt på lille julaften.

Skolekvalitet ikke argument for storskole

Hver morgen setter jeg meg i Leafen for å møte 28 fantastisk barn i 4. klasse på Øvre Slettheia Oppvekstsenter. Vi er en ganske ny 1-4 skole med nærmere 120 elever og to kontaktlærere i hver klasse.

Hos oss skal alle elevene møtes med et håndtrykk og et smil hver dag for å sikre at alle føler seg sett. Det er ofte de små tingene som teller. Vi forsøker å organisere en variert undervisning i grupper eller i full klasse, slik at elevene får lære ut fra sine forutsetninger. Mange elever trenger ekstra hjelp sosialt, med følelser, traumer og ulike diagnoser. Så, hva er det som skal til for å møte disse utfordringene på en god måte? Hva er det som skaper “kvalitet” i skolen?

Utredningen som er gjort for Lillesand kommune om hvor vi skal bygge/utvide barnetrinnene, bruker “kvalitet” som en del av begrunnelsen for å anbefale å bygge en storskole på Borkedalen:

“Fra et objektivt ståsted der man kun ser på skolefaglig kvalitet, vil det beste alternativet være der man får en ny stor skole. Det betyr for Lillesand en ny 3- eller 4-parallell skole på Borkedalen.”

Når vi skal ta beslutninger har vi en tendens til å bruke den informasjonen vi har.

Selv om rapporten er ganske grundig, er det ikke belegg for å hevde at en litt større skole og en mellomstor skole legger et bedre grunnlag for skolefaglig kvalitet enn tre mellomstore. I aktuell forskning er det et nyansert bilde av fordeler og ulemper ved både små og store skoler. Når vi skal ta beslutninger har vi en tendens til å bruke den informasjonen vi har. Det er derfor alvorlig å komme med konklusjoner som det ikke er belegg for, fordi det kan påvirke beslutningen politikerne tar.

Kvaliteten er først og fremst avhengig av vår faglige kompetanse og hvor dyktige vi lærerne er i våre daglige møter med elevene. Hva er for eksempel den beste måten å samle og få oppmerksomheten fra en urolig klasse på? Hvordan takler jeg en elev som stadig er sint og plager andre elever? Eller, hvordan kan jeg forklare et problem på en slik måte at en elev forstår det? I følge faglitteraturen tar det de berømte 10000 timene med erfaring å bli virkelig god til noe.

Slik vokser kvalitet i skolen  fram i lag på lag av kvaliteter i stadig endring.

En god skole er også avhengig av god ledelse, hvor dyktige vi er til å samarbeide og lære av hverandre for å bli bedre. Videre, er vi avhengige av god samhandling med foreldre og andre instanser, og andre samfunnsforhold spiller også inn. Slik vokser kvalitet i skolen  fram i lag på lag av kvaliteter i stadig endring.

Kompleksiteten gjør at det ikke kan brukes som argument for en storskole på Borkedalen. Det er mer relevant å lytte til skolefolk, foreldre og barn som i større grad opplever helheten i situasjonen. Den vet best hvor skoen trykker som har den på. Rapporten som bystyret legger til grunn har vektet økonomiske vurderinger tyngst, deretter skolefaglige vurderinger, og til sist samfunnsmessige vurderinger. Her har jeg valgt å trekke fram noen samfunnsmessige momenter:

I følge byforskerne ved transportækonomisk institutt, må man satse på sentrum for å få det levedyktig. Det innebærer bla å lokalisere arbeidsplasser og aktivitet i sentrumsområdet. I rapporten heter det bla: «Nytt skoleanlegg på Myra (alt.4), kan sammen med utbyggingen på Dovre/Fagertun, være en viktig faktor for framtidig utvikling av et nytt senterområde sammen med utbygging av andre kommunale tjenester.»

man må satse på sentrum for å få det levedyktig

Vi trenger lokaler til kulturaktiviteter: «Alternativ 4 og 5 gir gode muligheter for å legge kulturskolen til Brentemoen skole, da elever og ansatte flyttes til ny skole.» Det er likevel grunn til å spørre om lokalene er ideelle.

Brentemoen skole har en egenverdi som en del av vår historie og kulturarv. Dette er i seg selv et tungt argument for at Brentemoen bør bestå som skole. Forringes denne verdien av at bygget blir kulturskole mm? Rektor, lærere og foreldre på Brentemoen foretrekker en ny skole på Myra og rapporten framhever det som “et godt alternativ hvis man skal bygge nytt, fordi det gir et løft for alle elevene på både Borkedalen og Brentemoen.”

Det er mer fruktbart å vektlegge hvilke muligheter de ulike alternativene gir.

De fleste foreldre og barn som bor i bykjernen har en sterk interesse av å bevare nærskolen (Myra eller Brentemoen). “Skolen har stor betydning i nærmiljøet og har flere funksjoner enn å være ren utdanningsinstitusjon. Mange lokale og sosiale aktiviteter er knyttet til skolen.” En ny skole på Myra gir mulighet for å tenke ut over skoledagen og bygge for flerbruksløsninger.

Rapportens påstand om bedre skolefaglig kvalitet ved å gå for alternativ 5 er det ikke belegg for. Det lukter mer av tidens tro på store kostnadseffektive enheter enn av “et objektivt ståsted.” Det er mer fruktbart å vektlegge hvilke muligheter de ulike alternativene gir.

Espen Lia

Leder Lillesand SV, skoleleder og lærer

Alternativene:

  1. Beholde Borkedalen som i dag, men bygge ny gymsal (0-alternativet). Brentemoen

  2. Øke kapasiteten på Borkedalen skole til en 3-parallell gjennom påbygging av dagens bygningsmasse. Brentemoen beholdes som i dag.

  3. Bygge en ny 3-parallell skole på Borkedalen. Brentemoen beholdes som i dag.

  4. Bygge en ny 2-parallell skole på Myra (med mulighet for utvidelse til 3-parallell senere), beholde Borkedalen som i dag, legge ned Brentemoen.

  5. Bygge en ny 4-parallell skole på Borkedalen, legge ned Brentemoen.

Gaver til jul

“Mamma?” Stemmen slås tilbake fra en låst dør. “Nei, E har sagt ifra. Nå er det ikke internett, så ryker TVn og vannet,” kommer det innenifra. “Så du skal ta internett, TVn og vannet?” En datter, vantro mot døra. “Ja e blir nøtt til det. Alt koster penger!” svarer mor med stigende sinne.

sussanne

Susanne (18) kommer fra en familie i Grimstad hvor manglen på penger styrer tilværelsen. Barnetrygda forsvant på 18 årsdagen og den dårlige økonomien strammer grepet om familien. Susanne føler hun sitter fast, stengt inne av skam over lav inntekt og indre uro. “Jeg ser ikke mulighet til å komme meg ut av det (…) same shit, different day.”

“Det er teit å si, men det er vanskelig å få venner når man ikke har penger”

Hun bor fortsatt hjemme hos moren sin, som er uføretrygda og gjeld opp til taket. Hun har slutta å lage middag for hun har ikke råd til mat. “Det er teit å si, men det er vanskelig å få venner når man ikke har penger. Ta seg en kaffe koster penger. Shoppe koster penger. Kino koster penger. Alt koster penger, lissom,” sukker Susanne sittende på senga, i et trangt rom omkranset av furupanel. “Det å ha det sånn her; det er en skam,” fastslår hun.

sussanne2

Vi møter Susanne og moren på jakt etter mat gjennom Grimstad i søppelcontainere på nattestid, i serien “Jeg mot meg“. Dumpsterdiving på Sørlandet i 2018. De fins sikkert i Lillesand også. “Jeg synes det er flaut. Føler meg som en jævla taper.” Gråten kommer snikende. “Jeg er glad i familien min, men det er så mange problemer”. Hvorfor flytter hun ikke bare ut og får seg en jobb?  tenker jeg, eller mer ønsket jeg da jeg så episoden.

Da vi hadde barnebidrag var det lite. Nå er det enda mindre.

peder

“Da vi hadde barnebidrag var det lite. Nå er det enda mindre. Det ødelegger forholdet til meg og mamma.” “Hver gang du dusjer eller trekker opp doen koster det penger,” belærer moren henne.

Det er en vond illustrasjon på sammenhengen forskningen viser mellom ulikhet, fattigdom og psykisk helse. Ulikhet tegner spor i sjelen. “Det høres så smått ut, men det tærer på sier,” sier hun til terapigruppa og psykolog Peder Kjøs. “Jeg har fått angst. Problemene oppsto med alt pengemaset. Jeg er 18, men ikke klar for å bli selvstendig i det hele tatt. Jeg er litt stuck”, smiler hun. Susanne har isloert seg, slutta å ta kontakt med venner og blitt veldig alene: “Jeg hater at jeg har det livet jeg har.” Det å gå på skole, få seg en jobb, en fremtid, virker helt umulig for henne.

Problemene oppsto med alt pengemaset.

terapi

Fattigdom kan gripe inn i sjelen på barn og unge. Til onsdag skal bystyret avgjøre om familier som mottar sosialhjelp skal få beholde barnetrygda og selv bestemme hva de kan bruke pengene sine på. Det kan bety gaver til jul og en lettere hverdag for mange. Jeg kan ikke skjønne annet enn at de vil ta et anstendig valg. Hvis de virkelig tar det inn over seg og setter seg inn i det. Det handler om å bidra til en trygg og god oppvekst. Om å ha det bra med seg selv og andre.

Musikk siver gjennom den nye leiligheten til Susanne. Det er lyst, ryddig og reint. Framtoningen hennes har gått fra å være frustrert, sint og bitter til å skinne som en glorie som kommer innenifra. Hun har tatt tak. Kanskje har hele familien det bedre.

Onsdag har bystyret muligheten til å gjøre det litt mindre tilfeldig.

“Historien din fortelles ikke mye,”avslutter Peder Kjos. Folk skjønner ikke hvordan det er når det er så skrint. Hvor mye det gjør med deg. Det er tilfeldigheter og uflaks.”

Onsdag har bystyret muligheten til å gjøre det litt mindre tilfeldig.

Espen Lia

framtoning

Fakta: 

  • Barnetrygd er en ytelse som gis til alle foreldre med barn under 18 år.
  • Den moderne barnetrygden ble innført i 1946 under Einar Gerhardsen.
  • I dag regnes barnetrygden som inntekt når man regner ut sosialhjelpa i Lillesand. I praksis mister de som trenger den mest da barnetrygda.
  • Flere kommuner, bla. Mandal og Birkenes har endret denne praksisen, slik at de som mottar sosialhjelp får beholde barnetrygda.
  • SV vil styrke barnetrygden for å redusere forskjellene og bekjempe fattigdom. Særlig enslige forsørgere, de med små barn og de med mange barn har høy risiko for fattigdom.