Utenfor en liten kunstkolonial ved siden av fiskebrygga i Lillesand havn står det en kreativ og energisk dame og peker opp mot det tradisjonsrike butikkskiltet. «HARALD FJELDAL» står det med store, svarte, bokstaver mot gamle, hvite sørlandsbord. – E digger skiltet mitt! E æ selvoppnevnt gründertante: E meiner noen bør jobbe for nisjebutikkene i Lillesand.

«Vi står overfor noen utfordringer vi ikke ser helt konsekvensene av og forstår.»

Trine Wilhelmine Rønnevig viser vei og vi setter oss på benken i solspeilet på sjøsiden av butikken. Jeg spør om hva som skal til for å løfte handelen i Lillesand sentrum. -Vi står overfor noen utfordringer vi ikke ser helt konsekvensene av og forstår.Det er ikke bare at folk ikke bruker byen så mye. Ingen jeg kjenner har en skuff som er tom og venter på noe nytt: Mi har alt. Mi trenger ingenting.

I tillegg er vi jo ferdig kikka når vi kommer i butikken. Når folk kommer og har sett det tre-fire ganger på nett, er det allerede gammelt. Så venter vi til det kommer på salg. Det er jo en umulig måte å drive butikk på. Det er jo kalkylen vi skal leve av.

 

«vi er ikke den eneste byen hvor det er mange butikker som kommer til å gå konkurs

 

Black Friday har vært med på å skru folk over på noe veldig negativt i forhold til at salget kommer på feil side av sesongen. Når salget kommer januar så forventer vi enda billigere varer. Dette er utfordringen for alle som driver butikk. Jeg har åpnet Sørlandets minste outlet, fordi jeg blir fysisk og psykisk dårlig av at alt skal være på salg i butikken når jeg har brukt tid på å finne og kjøpe varene mine av egen lomme. Salgene gir mindre mulighet til å finne nye varer, sukker Trine, akkompagnert av rolige måkeskrik fra et speillagt Lillesand havn.

 

Jeg tror ikke folk tar inn over seg hvor mye tid, kreativitet og krefter vi bruker på at du skal få noe fantastisk å velge i. Så kjøper folk det på nett, en kveld etter ungene har lagt seg. Jeg har åpnet outlettet fordi folk vil oppleve noe og jeg må jo ha inn noe penger: Jeg er ikke den eneste, og vi er ikke den eneste byen hvor det er mange butikker som kommer til å gå konkurs i løpet av våren.

«Så vil de tenke litt på det og kommer ikke tilbake igjen»

Netthandelen overtar mer og mer. Alle butikker kan selge via nett og sosial medier via vips. -Se å fintdet e, utbryter Trine og speider utover havna. Vårens første varme solstråler speiler bølgeskvulpet i solveggen bak Harald Fjeldal. -Folk vil se varen, kjenne på varen og gjerne lære om varen i butikken. Så vil de tenke litt på det og kommer ikke tilbake igjen. De handler det på nett.

Jeg leter etter varer som ikke er på nett, ler Trine og tar en slurk kaffe fra en grå kopp med slagordet «I left my heart in Lillesand». -Dette er et unikt produkt som turister vil ha. Jeg har satt hjerte mitt på det. Butikker må tørre å bruke hue og designere: Det er Ingeborg Rosenberg fra Lillesand som har laget brusetikettene til brusen vi selger.

«Hvis du ikje følger impulsen, så blir det jo ikje te noe.

Me, Merete Furu, Lars Emil og noen fler, laget noe som het «Luringene», som skulle finne på noe smart og unikt i Lillesand. Det som er med Klynger eller Luringer, er at gründere er litt sære. Plutselig skjer det masse, så har man ikke møte på et halvt år, så da blir det er vanskelig. Jeg har tro på å bruke e-teatret til å samle folk og booste med foredragsholdere om hvordan vi kan forløse vår egen kreativitet. Åssen får du det te, liksom. Hvis du ikje følger impulsen, så blir det jo ikje te noe.

-Jeg har lært meg noe som heter 5 sekunders regelen som hjelper deg å få gjort alt du skulle gjort. Hun reiser seg og går mot bryggekanten som for å poengtere, og silhuetten gir Storgapet liv: -Du trenger ikke nøle og ikke vurdere om du skal gjøre det: Du teller 5-4-3-2-1, så bare gjør du det. Så er det gjort. Målet er å være fødselshjelper til å starte 5 nye nisjebutikker innen året er over.

-Hvor mye koster denne? En kunde har stukket hodet ut i solskinnet og holder frem en av de nye kjøkkenklutene som kan vaskes i oppvaskmaskinen. Unike. Trine gir presise lattermilde svar, før hun fortsetter. -Jeg har kuttet TVn og bruker bare YouTube. TVn er helt ensrettet. Jeg velger heller noe som gir meg påfyll og gjør meg klokere. Noe som gir meg de verktøyene som gjør meg bedre på å være meg.

«Det store spørsmålet er hvordan vi kan tilpasse oss netthandelen.»

Jeg må være min egen sjef. Jeg har vært medlem av handelsstandsforeningen. Vi blir aldri enige om noen ting. Vi må bare bli enige om at vi er uenige. Tanker om åpningstider og markedsføring kommer aldri til å bli like. Det store spørsmålet er hvordan vi kan tilpasse oss mot netthandelen.

Lekkasje til Sørlandssenteret er en ting. Lillesandssenteret noe annet. De som er redd for lekkasje dit har ingen ideer selv. Vi må bygge bro mellom sentrum og Lillesandssenteret. Det fins en plattform vi kan stå på sammen om. Det er Cashbacksystemet som jeg og Rachid på Sultan har. Det er et globalt system for småbutikker hvor en app forteller turister og lokal hvor de kan handle smart og få igjen litt penger. -E kjenner på mæ at e må inn i butikken, pauser Trine, men fortsetter:

-Det sitter jo veldig i haue på folk hvordan de skal handle og hvordan de skal parkere. Vi har en jobb å gjøre i forhold til lojaliteten til byen vår. Å gå på cafe på lørdagen og ikke bruke byen resten av uka, henger ikke helt på greip. Men det må snakkes om uten at man surmuler, smiler Trine.

«Vi må løfte blikket og tenke at verden er der ute og at vi er en del av den.»

Jeg tror nok at som butikkdriver har du en følelse av… Trine tar en tenkepause. Det blir som når tidevannet forsvinner. Du blir tutlende rundt og se på krabbene også glemmer du det store som skjer, at vannet forsvinner. De som driver butikk i dag har nok den samme følelsen. Du vet ingenting om det som skjer og går bare og venter på at vannet skal treffe deg.Vi må løfte blikket og tenke at verden er der ute og at vi er en del av den. Dette er et sted som burde være en turistmagnet. Det er alt for lite snakka om hvor fantastisk det er å komme til Lillesand på besøk.

«Egentlig er jo alle i Lillesand for gågate for mi går jo midt i veien.»

-Det er jo så fint her avbryter Trine seg selv igjen, og ser ut over fjorden. Mi har Norges fineste havn. Mi må få vekk bilene. Mi kankje ha di mellom oss og bryggekanten, ler hun. E æ for gågate, e du? Egentlig er jo alle i Lillesand for gågate for mi går jo midt i veien.Vi ler godt begge to.

Butikken kaller og ble det ikke en klem tro? Jeg sitter i alle fall igjen med følelsen av å ha fått en. Litt klokere og litt mer inspirert…

Tekst, foto og film: Espen Lia