Jul uten sny

Je går igjønna regn og prøve finne meg en flokk

Jeg er på vei hjem fra gruppemøte i SV. Prosjektet mitt i år har vært å ha det bra, så etter sene møter tar jeg meg gjerne en tur innom pubben for å ta en rolig pils. Ofte er det 5-6 stykker innom, og jeg setter pris på å møte nye og gamle folk. Jeg setter fra meg sykkelen utenfor Banken, og det grå novemberregnet må vike plass for varmen som møter meg i døra.

“verden e blitt grå”

I et hjørne sitter to venner i dyp samtale. De lever av kunst: En fargeklatt og en bærebjelke i byens kulturliv. Smil og jeg får en følelse av å bo i en kul og levende by. Innertier med en impulsiv rolig pils! – Ska det være en Ramp pale Ale?, kommer det fra Edvard i baren. Ja det må det bli. Lyset skinner gjennom boblene mens rampen tappes, før jeg glir bort til vennene mine.

Ude på ein onsdag, åpner Bjelken. Deilig å komme ud. Æ føler æ har vært heime siden mars og æ slider med å få oppdrag. Heldigvis har æ noen heime med inntekt. Æ har noen prosjekter på gang, men ingenting betalt. – E æ litt lei nå. Jeg ser han har seget en anelse sammen over den halvtomme pilsen. Nei nå må æ heim snart; dette æ siste. – Du trenger en til, frister Fargeklatten.

Jeg skjønner det er vanskelig, sier jeg i et forsøk på å være støttende. Jeg drar jo på jobb hver dag til elevene mine og jobben min er trygg. Noen ganger kaster livet ting mot oss. Her om dagen snakket jeg med en god venn som er blitt livstruende syk. Vi snakket om hvordan han kunne leve videre og holde motet opp, ja ha det bra. Hvordan gjør vi det?

Jeg tror vi er heldige her i forhold til i Oslo eller sørover i Europa, sier Fargeklatten tankefullt. – Men det går mæ på nervene å ikje kunne klemme folk. – Vi kan jo prøve å gi en klem med blikket, foreslår Fargeklatten. E går ud fra du ikje meiner å kle a di me blikket, kommer det fra et lyttende nabobord. Felles latter løfter stemninga litt.

“Blanke ark med sukkerstrø”

Etter husbrannen vår i sommer sitter en ting sterkest tilbake. Jeg føler meg utrolig priviligert. For det første var vi toppforsikret Latter. – Og alt blir ordna opp i. Faktisk litt deilig å kvitte seg med noen ting. Åsså har vi mange venner og bekjente som har kommet med støttende ord og hjelp. – Vi trenger jo ikke mer, skyter Fargeklatten inn. – Nei, og nå kan vi bygge noe helt nytt sånn som vi vil ha det.

Nå har mi permittert folk og det æ bare me igjen på jobb, kommer det fra baren. Det blir en liten stillhet i praten.

Jeg håper folk tar seg noen ekstra turer ut nå i juletida. Ikke bare for å støtte serveringsstedene, men fordi det gir godfølelsen, smiler Fargeklatten. – Prosjekt rolig pils, ler Bjelken. – Så kan mi gå ud på tider det ikje æ så mange, ja, spre oss ud over. – Jeg skal ut et par ekstra ganger å spise i desember, legger jeg til mens jeg merker at oppstemtheten begynner å sive opp i brystet.

Æ ska i alle fall ned på den nye galleributikken i Strandgada å handle julegaver. Det æ blitt en kombinasjon av galleri, butikk og kontorer, sprudler Bjelken. Æ tror det æ det som æ framtia for Lillesand. Tenk om mi kan komme styrka ud a de herre. – Vi skal ikke tilbake til sånn det var, men til noe bedre. Jeg føler på meg at jeg har sagt noe riktig.

Fargeklatten kaster seg på. – Tenk hvordan byen vil livne til med inspirerende og levende vinduer og gater hvor du kan gå oppdagelsesferd og finne ting du ikke finner på Sørlandssenteret.

Det var det som var visjonen vår bak Sentrumsglød i jula i fjor, tilføyer jeg og merker gløden når nye høyder. Vi fylte de tomme lokalene i Sentrumsgården med kunst, aktiviteter og utsalg og stilte spørmålet: Hva skal skje i sentrum når netthandelen tar over for den klassiske butikken?

Æ tror de som ska fylle lokalene i sentrum må ha fleire bein å stå på for ikkje å gå konk. Du kan ha cafe, butikk, håndtverk og kunst i samme lokalet. Tenk om mi fikk tilbake skredderen som fikser ting igjen. Mi ska jo begynne å reparere ting igjen, for å leve mer bærekraftig og alt det der.

“der kor varmen vises utanpå”

Ja, tenk å kult om alle de engasjerte og kreative folka vi har tiltrekker seg enda flere! Små grønne oppstartsbedrifter kan se det som et inspirerende og unikt miljø å etablere seg i, bobler jeg nesten over. – Ja, så får mi ein positiv snøball som vokser og vokser, ler Bjelken.

Det er kreativitet, kultur og opplevelser som vil gi lys i vinduene i byen, sprudler Fargeklatten videre. – Tenk på kulturnatta! Masse folk i sentrum og åpne butikker fylt med kulturbomber! Vi burde tørre å å tenke at hver lørdag skal ligne litt på det i en eller annen form.

Nei, nå må æ heim!, kommer det bestemt fra Bjelken. – Bare en til da, ber Fargeklatten. Jeg drar på meg jakka og hjelmen og sier god natt. Jeg har 24 4. Klassinger som venter på meg i morgen. Over høyttalerne runger “Det löser sig” med Timbuktu. -Ok. Ein te da. E kankje gå heim te den sangen. Mi ska ha det bra i desember, er det siste jeg hører på vei ut.

Musikk kan visste endre sinnstilstand tenker jeg mens det grå høstyret omfavner meg. Så det trenger ikke være så vanskelig: Hvis vi er litt koronadeppa, kan vi åpne Spotify, skru opp lyden og finne en sang som gir godfølelsen. Verdis “Slavekoret”? “All I want for Christmas”? Eller aller helst Jan Arilds Band med “Trivelige Lillesand”?

På vei hjem inn i førjulstida velger jeg meg “Ei Jul Uten Sny” med Heidi Solheim. Den får meg til å tenke at det blir en hvit jul:

“Sny mot iskalde kinn

Gir meg julefred i hjerte og sinn”

Espen Lia