For noen uker siden skrev jeg et innlegg i Lillesands-Posten, der jeg etterlyst innspill til hvordan vi kan jobbe mot mobbing og negativ, diskriminerende – inkludert rasistisk – språkbruk. Jeg stilte spørsmål som: «Hvordan skal vi som politikere gjøre noe med mobbing og rasisme i Lillesand? Hva mener elevene selv? Og lærere? Og hva er innbyggernes innspill som vi folkevalgte kan ta videre i vårt arbeid, både lokalt og nasjonalt?»
Jeg registrerer at det er velvilje blant mange foreldre til å stille opp for ungdommen, blant annet ved at mange via Facebook-gruppen «BryDeg2021» har sagt seg villige til å legge inn dugnadstimer for ungdommen. Vi må jobbe videre med dette gode engasjementet og se på hvordan vi kan utnytte denne velviljen: Hvem koordinerer og organiserer? Hvordan kan disse timene som er lovet brukes mest fornuftig og konstruktivt? Hvordan kan frivilligheten supplere mer institusjonelle tiltak?
I tillegg til et godt frivillig engasjement fra sivilsamfunnet (dvs. frivillige organisasjoner, pressgrupper og individer), så mener jeg personlig og som lokalpolitiker for SV at en helhetlig satsing på ungdom krever en politikk som tar ungdom og utfordringer på alvor. Da kan vi ikke knytte en dobbeltknute på kommunens pengesekk som har merkelappen «Skole, barn og unge», men investere nettopp her. Og vi kan ikke slå oss til ro med at alt ser ut til å gå bedre nå, fordi akkurat i dag behøver vi ikke å håndtere en krise.
Ungdom i Lillesand deltar i den nasjonale undersøkelsen UngData, som gjennom statistikk forteller oss noe om hvordan de unge har det og hva de driver med på fritiden. Ifølge websiden til UngData brukes «Resultatene fra Ungdata […] som kunnskapsgrunnlag i forebyggende ungdomsarbeid og annet arbeid rettet mot ungdom, samt i politikkutvikling og styring lokalt og nasjonalt.» Vi må ta resultatene fra undersøkelsen på alvor og vi må bruke resultatene aktivt inn i politikken og i ungdomsarbeidet. Dette er noen av resultatene fra Lillesand i 2019 (mest nylig tilgjengelig data), der 337 elever i ungdomsskolen svarte:
•13% av ungdommen i Lillesand sier at de er ensomme (og ja, dette er før korona). Landsgjennomsnittet ligger på 10%. I Birkenes finner vi samme statistikk som i Lillesand, mens Kristiansand ligger på landsgjennomsnittet. I Grimstad er 11% av ungdommen ensomme.
•28% av ungdommen i Lillesand oppgir at de gruer seg til å gå på skolen. Landsgjennomsnittet er på 23%, og Kristiansand og Grimstad scorer det samme som dette. I Birkenes oppgir 25% av elevmassen at de gruer seg til å gå på skolen.
•87% av ungdommen i Lillesand sier at de trives på skolen. Hva vet vi om de 13% som ikke trives på skolen? Landsgjennomsnittet for skoletrivsel er på 91%, mot 93% i Kristiansand, 89% i Grimstad og 86% i Birkenes.
•21% av lillesandsungdommen oppgir at de har hatt psykiske plager de siste 7 dagene – adskillig høyere enn landsgjennomsnittet på 15%, som også er prosentandelen vi finner for Kristiansand. I Grimstad rapporterer 17% om psykiske plager, og i Birkenes sier 13% det samme.
•12% av ungdom i Lillesand svarer at de blir mobbet, mot et landsgjennomsnitt på 8%. I Kristiansand forteller statistikken at 10% blir mobbet, i Grimstad ligger prosentandelen på 7% og i Birkenes 9%.
•17% av unge i Lillesand oppgir at de har nasket i butikk. Dette er betraktelig høyere enn landsgjennomsnittet på 9%, der også Kristiansand og Grimstad ligger. I Birkenes oppgir 8% at de har nasket.
•6% av ungdommen i Lillesand oppgir at de har brukt cannabis det siste året, mot et landsgjennomsnitt på 4%. Til sammenlikning oppgir 3% at de har brukt i Kristiansand, 4% i Grimstad og 1% i Birkenes.
•22% av ungdommen i Lillesand sier at de har blitt tilbudt cannabis. Her bør vi kanskje applaudere at «kun» 6% har forsøkt cannabis, til tross for at så mange har fått tilbud om rusmiddelet. Samtidig må vi erkjenne at 22% er langt over landsgjennomsnittet, der 15% har blitt tilbudt cannabis. I Kristiansand, sier statistikken, har 14% av ungdommen blitt tilbudt cannabis, i Grimstad 18% og i Birkenes 7%.
•8% av ungdomsskoleelevene i Lillesand sier at de jevnlig (1 gang i måneden) drikker alkohol, mot 5% på landsgjennomsnittet, 2% i Kristiansand, 4% i Grimstad og 2% i Birkenes.
Vi må ta inn over oss denne statistikken. Her scorer Lillesand dårligere enn landsgjennomsnittet og de omliggende kommunene på alle de utvalgte punktene (se hele rapporten på ungdata.no). Dette er nedslående! Vi må snakke mer om hvorfor ungdommen i Lillesand rapporterer at de har så mange flere utfordringer sammenliknet med gjennomsnittsungdommen i landet, og også sammenliknet med ungdom i våre nabokommuner. Vi må snakke – og vi må omsette prat til praksis. Dette innebærer blant annet politisk vilje og en omprioritering av ressurser.
Til hjelp i en videre debatt deler jeg en del av innspillene jeg har mottatt etter mitt forrige innlegg. Innspillene som følger under er i noen tilfeller lett omskrevet (dvs. ikke presentert verbatim) og de er ikke i alle tilfeller gjengitt i sin helhet, men forkortet litt. Likevel gir disse innspillene oss foreldre, lærere og administratorer og politikere mye som vi kan diskutere og jobbe med videre med:
•Språkbruk som er diskriminerende på bakgrunn av kjønn, etnisitet (som for eksempel nasjonalt opphav, hudfarge og språk), religion, livssyn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og/eller alder m.m. kan ikke bortforklares med at «dette er sjargongen mellom ungdom». Denne forklaringen kan vi ikke godta! Hvem godtar nedsettende uttrykk i sitt eget hjem? På sin skole? På treninga? Hvis vi overhører, ignorerer, går forbi, ja, så godtar vi indirekte språkbruken. Her må vi voksne på banen og være svært tydelige og tålmodige. Barna og ungdommen knytter kanskje ikke negative assosiasjoner og konnotasjoner til ordene de bruker, og da må vi voksne forklare og gi eksempler. Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr diskriminering på grunnlag av blant annet det som er nevnt over, og loven gjelder for alle; barn, unge og voksne.
•Noen innsendere mener at miljøteamene i grimstadskolene jobber veldig godt mot mobbing, konflikter, trakassering. Et forslag som fremmes er at miljøarbeidere fra Lillesand kan ha sin praksisperiode ved en Grimstadskole.
•Vi har en enorm innvirkning på barna våre! Det er viktig med innsats i skole, men minst like viktig er den tidlige innsatsen fra helsestasjon/familiesenter med tanke på ivaretakelse fra barnet er født. Foreldre kan med fordel kurses, «preppes» og veiledes om hva det innebærer å få og oppdra barn. At Lillesand Ungdomsskole nå har mottatt en halv million er bra, men vi må sette inn ressurser lenge før barna når ungdomsskolealder.
•Vi må snakke om hvordan «tidlig innsats» og «nulltoleranse» – to viktige begreper i barnehage- og skolesektoren – omsettes i praksis. Hva betyr egentlig disse begrepene? Hvordan jobber vi med dette? Er det samarbeid mellom barnehager og skoler om «tidlig innsats»? Er «nulltoleranse» en flott idé, som man ikke helt vet hvordan man skal bruke i praksis? For eksempel: Hvis man har nulltoleranse for rasisme, betyr det da at man ikke snakket om temaet?
•Vi har et flott, nytt ungdomsskolebygg! Det er svært positivt for ungdommen å ha så gode fasiliteter for det faglige, fysiske og sosiale. Men nå må skolene beklageligvis kutte i sine driftsbudsjetter, og skolene selv og KFAU (det kommunale foreldrearbeidsutvalget) har meldt sin bekymring. Skolene må få midler til å ivareta enkeltelever som trenger det, uten at det går på bekostning av behovene til elevene som helhet.
•Lærertetthet er et nøkkelord, og vi må også fortsette og styrke satsingen på helsesykepleier og miljøteam. Har alle som jobber i skolen den kompetansen som kreves for å bygge et godt miljø og løse eventuelle konflikter? Er det gode nettverk mellom skolene, slik at kompetanse og erfaringer deles og styrkes?
•Når vi opplever utfordringer i ungdomsmiljøet, så er det vi voksne som svikter. Dels svikter vi ved å ikke prioritere nok ressurser til skole og/eller fritidstilbud, og dels svikter vi også ved å delta i en ukultur, som for eksempel: utfordringer i fotballmiljøet; overvåking og sladring i Bry Deg-gruppa på Facebook; voksnes retorikk i sosiale medier i forbindelse med den alvorlige mobbesaken vi opplevde i januar i år.
•Kommer Lillesand ungdomsskole blir å søke om å bli en DEMBRA-skole? Dembra tilbyr gratis veiledning, kurs og ressurser for forebygging av ulike former for gruppefiendtlighet i skolen, der målet er forebygging gjennom å bygge demokratisk kompetanse, med inkludering og deltakelse, kritisk tenkning og mangfoldskompetanse som sentrale prinsipper. Hva mener Lillesand Ungdomsskole (ledelsen og lærerne) vil være en god satsing? Hvilke ressurser kreves? Hva kreves av kompetanse(heving)?
•Det politiske vedtaket om polenturer på ungdomstrinnet må fjernes. Kommunen kan ikke pålegge skolen å gjennomføre en konkret type aktivitet, uten at kommunen så finansierer denne. Dagens krav til dugnadsarbeid for å finansiere polenturene er ekskluderende og stigmatiserende for mange foreldre/foresatte som ikke har flere generasjoners nettverk i Lillesand som de kan selge doruller til. Det finnes andre, nærere og billigere alternativer. Her er det interessant å høre hva skolen og lærerne mener det er riktigst og viktigst å prioritere?
•Det må lages felles retningslinjer for klasseturer, også for de foreldrefinansierte turene (og i alle fall som et minstekrav internt på skolene), slik at én klasse ikke tar en bonanzatur til New York mens en annen reiser til Kilandsenteret. Det er barne- og ungdomsmiljøet i Lillesand vi bygger, ikke kun et klassemiljø.
•Viderefør ungdomsskolens leirskole i starten av 8. trinn. Dette er et imponerende flott miljøtiltak!
•Skolene kan støtte foreldrenes arbeid med klasse- og skolemiljø, som for eksempel assistere klassekontakt- og FAU-rollene. Skolen kan gjerne ha en person som er ansvarlig for å støtte foreldrearbeidet; en som sørger for kontinuitet fra ett år til et annet. Skolen kan systematisk samle og dele god og nyttig informasjon om hva som er mandatet/oppgavene/mulige aktiviteter.
•Skolens gymsaler må brukes mer aktivt til sosiale arrangementer, som for eksempel bursdager. Det kan være viktig for lokalmiljøet og skolemiljøet at skolenes gymsaler benyttes til foreldredrevne, sosiale tiltak. Foreldre bør samarbeide bedre og bredere om for eksempel å arrangere fellesbursdager eller diskoer, slik at man har mulighet til å invitere og inkludere alle.
•Vi må satse på kulturskole, idrettslag, skating, menighetenes ungdomsarbeid (KRIK, fredagsarrangementer, UNG, mm).
•Trenger vi en gateprest i Lillesand? Det finnes mange menigheter som kan ta den rollen. Midlene burde brukes på andre måter, som for eksempel til å styrke ungdomsteamet i kommunen.
•Seek’n find er et fantastisk eksempel på et arrangement som når flere ungdommer enn dem som er med i organisert aktivitet.
•Fyll vann i Springvannstemmen om sommeren!
•Ta godt imot gode initiativ som tarzanflåta – ikke krangle over gode tiltak som iverksettes for ungdom!
•Støtt Frivillighetssentralens natteravner!
•Gi ungdommen mulighet for lønnet arbeid, for eksempel gjennom trenings- og dommerjobber i idrettslaget, ved at de unge påtar seg ulike verv, eller i sesongjobber i kommunen, og så videre.
Alle bidragsyterne til dette innlegget har bedt om at innspillene deres holdes anonyme. Er dette et symptom på en «mobbekultur» blant oss voksne, som gjør at vi kvier oss for å stikke oss frem og komme med våre meninger i åpne fora? Det er i så fall et demokratisk problem at vi ikke våger å snakke ut i Lillesand. Og henger dette også sammen med hvordan våre unge har det i hverdagen sin? Jeg avslutter med flere spørsmål og inviterer dermed til videre debatt rundt middagsbordet hjemme, blant ansatte og foreldre i barnehagen og i skolen, i administrasjonen og hos politikerne. Lillesand SV kommer til å ta initiativ til et tverrpolitisk forum for å ta debatten videre.
June Fylkesnes
Mor
Aktivist
Lokalpolitiker for SV
Bedrelillesand 