Tanker fra en hverdagsrasist

Jeg hadde mine første leveår i Botswana, hvor pappa bygde skole og mamma jobbet som lærer. De oppdro meg til mantraet om at alle mennesker er like mye verdt og at andre kulturer er berikelse. Likevel snek det seg inn en forestilling om at hvite, og da spesielt nordmenn, dansker, svensker og engelskmenn, var litt bedre enn de andre.

Det med engelskmennene tror jeg er litt pappa og NRK sin skyld. Jeg levde meg inn i historiene om de engelske heltene, fra Churchills kamp mot den tyske krigsmakten til «oppdageren» Sir Livingston. I mitt barnehode tror jeg faktisk Storbritannias heltekamp mot Hitler, blanda seg litt med kolonimaktens såkalte sivilisering av verden. Altså, jeg skjønte at de drev med fæle ting, men det var likevel litt glamour og spenning rundt det. Og så var det ‘hottentottene’ og ‘negerkongen’ til Torbjørn Egner og Astrid Lindgren, da, som var en del av pensum på barneskolen, også på 80-tallet.

det var likevel litt glamour og spenning rundt det.

I min gryende ungdom i 1985, samla vi oss om idolene våre i Storbritannia og USA som spilte LIVE-AID konsert til inntekt for de sultrammede i Etiopia. Afrikanere var jevnt over sultrammede mennesker som vi på en eller annen måte måtte hjelpe, og det var jeg oppdratt til at vi skulle gjøre. Jeg er sikker på at det festa seg på en måte. Også dro vi til Fevik for å sloss sammen med antirasister fra Oslo, mot Arne Myrdal og rasistfølget hans. «Norge for nordmenn!», var slagordet deres. Det var viktig for meg å definere meg som antirasist: «Ikke mobb kameraten min!»

Alt for mangfoldet, Espen skriver om rasisme og fotball VM

Da jeg begynte å jobbe som lærer i Oslo i 1999, var jeg så heldig å få drømmejobben på Holmlia ungdomsskole. Jeg syntes det var veldig spennende å skulle jobbe i et så fargerikt nabolag, og tenkte at hvis jeg klarer denne utfordringen, da klarer jeg alt. Jeg hadde forestillinger om gjengoppgjør og en krevende hverdag, der jeg skulle gjøre en forskjell i den urbane jungelen. Det var kanskje litt ispedd bilder fra filmen «Colors», som handler om kriminalitet og gjengkultur i California på slutten av 80-tallet. På toppen av det VGs forsider med B-gjengen, en av de kriminelle gjengene med røtter i innvandrermiljøene.

ispedd bilder fra filmen «Colors»

Min hverdag som lærer på Holmlia viste seg å skulle handle mer om heldagsprøver, ukeplaner og lærermøter – som i alle andre skolehverdager. Her møtte jeg også skjellsordene «homo» og «jøde», men mest av alt husker jeg jeg levende, ekspressive ungdommer.

Jeg husker spesielt godt en vinterkveld i 2001. Jeg satt på 19.36 toget fra Oslo S til Holmlia, på folkemunne kalt for «Colorline», og så på en mor som snakket med sin 15 år gamle sønn som jeg hadde hatt i engelsk. Moren var hvit, eller «norsk» som jeg tenkte da, mens sønnen var brun, eller «afrikansk» som jeg tenker. Gutten smilte, og jeg tenkte at det var fint å se en tenåring snakke slik med moren sin. Noen dager senere ble gutten forfulgt, angrepet og drept av nynazister – kun fordi han var brun.

Når rasismen blir voldelig i Norge, da kommer folk ut av husene sine og tar avstand. Vi snur ryggen til, løfter blomster og samler oss om gode verdier. Det skjedde da gutten, Benjamin Hermansen, ble drept på Holmlia, da Arne Myrdal kom tilbake til Brumunddal, da Breivik utførte sine rasistdrap på Utøya, og vi samlet oss og laget en beskyttende ring rundt moskeen på Grønland etter Manshaus sitt angrep i fjor.

Fellesskap i mangfoldet, Espen skriver rasisme, og ord og handlinger som skaper fellesskap

Og nå er vi i gang igjen fordi en politimann drepte en svart mann på brutalt vis i USA. Eller er vi det? Jeg skulle ønske folk sluttet opp på samme måte som på homoparaden i Lillesand i fjor. Jeg tror ikke dette skjer, fordi vi egentlig ikke ser hvor stort problemet er. Jeg tror ikke vi ser oss selv som hvite.

Jeg tror det er vanskelig å se fordi det handler om mange små hverdagsopplevelser. Det er han som opplever lavere forventninger fra læreren fordi han er brun, eller det er læreren eller dommeren som ikke blåser når spillerne barn og ungdom bruker ordet «neger». Det er de mistenksomme blikkene hun får i butikken, og det er hendene fra voksne og barn som helt uoppfordret bare må ta i det ‘eksotiske’ håret hennes.

det er vanskelig å se fordi det handler om mange små hverdagsopplevelser

Det er sjefen som ‘tilfeldigvis’ ikke kaller inn Osama til intervju. Sjefen går videre i hverdagen uten å tenke mer på det, mens Osama må bite i seg nederlag etter nederlag. Det er han som ikke får leie hybel, fordi den er utleid til noen andre – «beklager!» – selv om hybelen fremdeles ligger uutleid ute på Finn.no. Det er han som blir stoppet av politiet – helt tilfeldig – for fjerde gang dette året, mens den hvite kameratene hans aldri har blitt stoppet.

Hvis du er melaninrik i huden, som jeg har lært det heter nå (nei det heter ikke neger eller hottentott lenger), møter du kanskje denne rasismen på skolen, i helsevesenet, i møte med politiet eller på butikken: Den kommer til uttrykk i små hverdagshandlinger og tanker som er usynlig for de fleste av oss som ikke blir utsatt. Men for dem som møter dette hver dag, blir dette som et gnagsår som aldri gror og skaper en følelse av å være utenfor.

først og fremst er det meg som ikke ser min egen hvithet

Men først og fremst er det meg som ikke ser min egen hvithet og mine egne fordeler. Jeg kan lukke øynene for meg selv og mine egne tankebaner, mens jeg holder øynene vidåpne mot de andre:

Det er på tide å gå litt inn i meg selv og være kritisk til mine egne forestillinger, tanker og ord. Og lytte! Det er på tide vi alle lytter til det vi ikke selv har erfart: Det våre melaninrike venner forteller oss om hvordan det er å være brun i Norge i dag, om hvordan det er å være brun i klassen jeg underviser i, og om hvordan det er å være brun i Lillesand.

Først da kan vi gå videre som et fellesskap.